Plutselig var jeg omringet av 3 politimenn og samboeren min, klar for å løpe men de holdt meg fast. jeg kjempet for døden, ikke livet! Sto der med tårer som rant nedover kinna mens jeg brukte de siste kreftene mine på å kjempe, til ingen nytte.
Hvordan kunne jeg kjempe slik for døden når jeg aldri har kjempet sånn for livet..?
Jeg endte der jeg har vært så mange ganger før, på akuttmottaket på veum. Først ble det en inntakssamtale, før jeg fikk komme inn og bare vente på samtale med overlegen. Jeg jugde som en helt, og jeg virket jo så rolig og avslappet (utsiden stemmer sjeldent med innsiden!) så de så ingen grunn til å holde meg der.. I hele 6 timer var jeg der, tror det er det korteste oppholdet sålangt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar